6. Analyse og klassifisering av dreneringen

6.1 Hvorfor analyse av dreneringen er nødvendig

Permanente deformasjoner og mange andre slags skader vil knapt finnes hvis det ikke er overflødig vann i vegkroppen og undergrunnen. Resultater fra ROADEX-prosjektet viser klart at å holde dreneringssystemet i god stand er det mest lønnsomme tiltak som er mulig på lavtrafikkveger. ROADEX-rapporten:

View:

Roadex II “Drainage on Low Traffic Volume Roads” og ROADEX III rapporten“Developing Drainage Guidelines for Maintenance Contracts”.

For å gjøre dette trenges et effektiv system for overvåking av dreneringen. En fullstendig evaluering av dreneringen bør helst utføres ved slutten av hver kontraktsperiode for vegvedlikeholdet, eller med maksimalt 6-8 års mellomrom. I denne evalueringen bør en kartlegge deler av vegen der dreneringen er problematisk, og en bør bestemme hvilke utbedringstiltak som trenges. Etter at disse «problemstedene» er fastlagt bør tilstanden der kontrolleres hvert år. Resultatet av dreneringsanalysen bør så lagres i en database slik at kunnskap om dreneringen kan være tilgjengelig for senere bruk.

En god overvåking og strategi for planlegging av utbedringer kan deles i tre faser:

Fase 1: kartlegging av steder på vegen der dreneringen er utilstrekkelig

Fase 2: en grunnleggende tilstandsvurdering for steder med dreneringsproblemer

Fase 3: valg av løsninger for stedene med problemer

Visuell inspeksjon er fortsatt den mest vanlige form for overvåking av dreneringens tilstand, selv om den er subjektiv. Visuell inspeksjon av grøfter og stikkrenner gir et godt grunnlag for tilsyn med dreneringen når det suppleres med videomateriale, intervjuer med vegeiere og vedlikeholdspersonell, historikk om spor og jevnhet, samt data fra georadar. Bruk av laserskanner er i det siste blitt et nytt verktøy som kan anbefales for inspeksjon av drenering. Termokameraer brukes også stadig mer nå til dags.

6.2 Elementer i en dreneringsanalyse

6.2.1 Generelt

ROADEX-prosjektet anbefaler at tre forhold bør inngå i en klassifisering av dreneringen, hovedsakelig fordi de kan registreres fra en bil i bevegelse som tar videoopptak eller stillfotos samtidig. De anbefalte klassifiseringstemaene er:

– Vegens tverrprofil

– Dreneringsklasse

– Avløpsgrøfter

6.2.2 Tverrprofil

Vegens tverrprofil bør klassifiseres for å klarlegge om dreneringsproblemene er knyttet til en bestemt del av vegen, f.eks. om de største problemene finnes i skjæringer. Vegens plassering i forhold til terrenget omkring (dvs. vegens «tverrprofil») kan bety mye for valg av metode for utbedring av dreneringen. Derfor bør vegens tverrprofil klassifiseres både i den første tilstandsregistreringen og når ny dreneringsløsning skal velges. De typer tverrprofil som brukes i ROADEX dreneringsanalyse er beskrevet nedenfor.

Vegen ligger i skjæring når underkant av overbygningen er lavere enn tilstøtende terreng. Vanligvis er det grøfter på begge sider av vegen.

Vegen ligger i sidebratt terreng («halvskjæring») når tilstøtende terreng på vegens ene side ligger lavere enn underkant av overbygningen og på den andre siden høyere enn overbygningens underkant. Når vegen ligger i slikt terreng prøver grunnvannet å strømme under eller gjennom vegkroppen.

Vegen er i terrengnivå når overbygningens underkant ligger mer eller mindre på samme nivå som tilstøtende terreng. Vanligvis er det grøfter på begge sider av vegen.

Vegen ligger på fylling når toppen av vegdekket er klart (> 1 m) over tilstøtende terreng. Avhengig av vegens tverrsnitt kan det være grøft på begge sider eller bare på en side av vegen.

6.2.3 Dreneringsklasser

For veger med fast dekke kan dreneringens tilstand klassifiseres i tre kategorier: Klasse 1 for god drenering som fungerer slik den skal, klasse 2 for brukbar drenering, og klasse 3 for drenering i dårlig stand. Ved klassifiseringen er det også viktig å registrere årsakene til valg til klasse, som f.eks. en graskant langs vegdekket, en ustabil sideskråning e.l. I ROADEX-prosjektet er det laget en spesiell klasseinndeling for graskanter langs veger: klasse 0 der det ikke er noen graskanter, klasse 1 for graskanter som ikke betyr problemer, og klasse 3 for graskanter som hindrer vannavrenning fra dekket og fører til dekkeskader. I nordiske land har inndelingen av kanter bare to klasser etter som kantene er «uønskete» barrierer av torv eller gras langs vegkanten, noe som skyldes dårlig vedlikehold. I Irland og Skottland er kantene «menneskeskapte» anlegg som fortsatt lages noen steder. I nordiske land omfatter klasse 1 deler av vegen der det ikke finnes kanter og vannet renner fritt fra vegens overflate. Klasse 2 omfatter alle steder der det finnes kanter. Kanthøyden kan variere fra ganske lav, som betyr lite for dreneringen, til høy, der vannet tydelig hindres fra å renne bort fra vegdekket.

På grusveger kan dreneringens tilstand klassifiseres i tre kategorier: Klasse 1 for god drenering som fungerer slik den skal, klasse 2 for brukbar drenering, og klasse 3 for dårlig drenering eller manglende drenering der det er klart behov for slikt.

Verdensbankens HDM4-system anbefaler at en bør bruke en klassifisering av dreneringen i fem klasser. ROADEX anbefaler likevel at det brukes bare tre klasser, da det har vist seg å fungere godt i Skandinavia.

6.2.4 Avløpsgrøfter

Den tredje parameteren i klassifisering av dreneringen er en tilstandsvurdering av avløpsgrøftene. En avløpsgrøft enten fungerer eller den fungerer ikke. Derfor er denne klasseinndelingen et enkelt 0/1-system der avløpsgrøfta enten er åpen eller tett. Kontroll av avløpsgrøfters tilstand er vanskelig fra en bil i bevegelse. ROADEX anbefaler at i dreneringanalyser brukes et tredje videokamera som peker i 90° vinkel med veglinjen.

6.2.5 Stikkrenner

I tillegg til at dreneringsforholdene registreres fra en bil i bevegelse bør stikkrennenes tilstand kontrolleres, i det minste før enhver vesentlig utbedring av overbygningen og før innhenting av anbud på en ny vedlikeholdskontrakt. Registrering av stikkrenners tilstand tar tid og koster penger. Derfor blir det ikke uten videre gjort i en dreneringsanalyse. En stikkrenneundersøkelse bør gjøres visuelt, og mulige mangler bør dokumenteres med bilder. Koordinater for stikkrennene bør registreres. Stikkrennene kan på forhånd stedfestes på kart ut fra målinger med 400 Mhz georadar.

Stikkrennenes tilstand kan kontrolleres på flere måter. Sjekklisten nedenfor er hentet fra svenske retningslinjer og har vist seg å fungere godt i tilstandsundersøkelser av stikkrenner:

  • Type (stikkrenne i vegen/i avkjørsel)
  • Materiale (betong, plast, stål osv.)
  • Størrelse (innvendig diameter)
  • Alder (Hva er gjenværende levetid?)
  • Kapasitet (Er kapasiteten tilstrekkelig? Er stikkrenna for liten?)
  • Fundamentering (Er det setninger, dvs. er stikkrenna rettlinjet?)
  • Sikkerhet mot frost (Fryser endene av stikkrenna?)
  • Erosjon (Har vannet ført til erosjon? Er skråningene ved stikkrenna stabile?)
  • Høydenivå (Ligger stikkrenna for høyt?)
  • Bæreevne (Er det deformasjoner, skader eller hull som skyldes for dårlig bæreevne?)
  • Vann (Er det noe spesielt å bemerke om vannmengde, strømningshastighet, kjemisk sammensetning?)
  • Plassering (Er stikkrenna på rett sted, i riktig høyde og med riktig lengde?)
  • Avløpsgrøft (Finnes det, hvis det er behov?)
  • Overfyllingshøyde (Er overbygningen tykk nok over stikkrenna?)
  • Omgivelser (Er det noe å bemerke om vannets strømningshastighet, eller stikkrennas helning og bunn? Kan vannet renne fritt? Er det noen hindringer?)
  • Trafikksikkerhet (Kan kjøretøyer kollidere med endene på stikkrenna?)

Referanse:

Bakgrundsdokument till handledning för identifiering av behov av avvattningsåtgärder

Stikkrenner kan deles inn i tre klasser.

Klasse 1: Stikkrenna fungerer godt, ikke behov for vedlikehold

• Vannet renner fritt, ingen negative merknader

Klasse 2: Stikkrenna fungerer brukbart, men trenger rensk eller spyling

• 25% eller mer av diameteren er oppfylt av avfall e.l.

• Stikkrenna inneholder steiner eller greiner som hindrer vannstrømmen gjennom den

• Vegetasjon ved endene av stikkrenna hindrer vannstrømmen

Klasse 3: Stikkrenna fungerer dårlig, behov for nærmere undersøkelser og noe vedlikehold

• Sprekker eller brudd i stikkrenna

• Endene har blitt presset oppover

• Stabilitetsproblemer

• Det er behov for stikkrenne, men den mangler

6.3 Metoder for dreneringsanalyse

Valg av tidspunkt er svært viktig i en dreneringsanalyse. Det beste tidspunktet er om våren, straks etter snøsmeltingen og før grøftene begynner å bli dekket av vegetasjon. På grunn av mye vann i grøftene er det da lett å se svakheter i dreneringssystemet. Datainnsamlingen kan begynne så snart snøen har smeltet bort fra grøfter og partier på vegen som ligger i skyggen, og analysen bør fullføres før grøftebunnen blir vanskelig å observere på grunn av vegetasjon. Dreneringsundersøkelser kan også gjøres om høsten. Datainnsamlingen kan ta til når lauvfallet fra trærne er over, og arbeidet bør være ferdig før snøen dekker marka. Men høsten er ikke så gunstig som våren på grunn av lysforhold og vegetasjon.

I ROADEX dreneringsundersøkelser i Umeå Södra-området i Sverige ble det utført sammenligningsanalyser om våren og høsten på samme vegnett. Resultatene viser at størstedelen (nesten 70 %) av grøftene fikk samme klassifisering både om våren og om høsten. Bare en svært liten andel av grøftene (0,5 %) ble klassifisert som vesentlig bedre eller dårligere om våren. 18,1 % av grøftene var litt bedre om våren, mens 11,6 % var litt dårligere.

Forskjellene hadde flere årsaker. Mest skyldtes de permeabel undergrunn eller vann i grøfta. I samme prosjekt ble det gjort observasjoner for å sammenligne avløpsgrøfter om våren og om høsten. Bare 45 % av avløpsgrøftene ble observert i begge årstider.

ROADEX-rapporten: “Summary of Drainage Analysis in the Umeå Area, Sweden, Seasonal Tests and Tools for Outlet Ditch Inventory”

6.3.1 Registreringsutstyr og datainnsamling

6.3.1.1 Generelt

ROADEX-prosjektet anbefaler at registreringsutstyr for dreneringsanalyse bør omfatte en målebil, høy nok til å få god oversikt, som er utstyrt med en avstandsmåler, 2-3 videokameraer eller kameraer for stillfoto, GPS-utstyr og en bærbar datamaskin med all programvare som trenges for datainnsamlingen.  Målebilen må ha alt nødvendig sikkerhetsutstyr. Det trenges to personer for undersøkelsen, en sjåfør og en som registrerer.

6.3.1.2 Video og stillfotos

Tidligere ROADEX-undersøkelser og andre dreneringsanalyser har vist at visuell vurdering av dreneringen fra en bil i bevegelse er ikke pålitelig nok eller mulig å gjenta uten at det også finnes noen dokumentasjon av dreneringens tilstand. Den registrerte tilstanden på dette tidspunktet kan heller ikke rekonstrueres i tilfelle uenighet. Derfor anbefales at utstyr for dreneringsanalyse bør omfatte minst to kameraer for video eller stillfoto, montert på taket av målebilen i en høyde minst 2 m over vegen. Det ene kameraet bør registrere tilstanden på vegskulderen og i tilstøtende grøft, mens det andre registrerer dekketilstanden. Programvaren for datainnsamling bør gi mulighet for å lagre talekommentarer under registreringen.

Ideelt sett bør en dreneringsundersøkelse utføres med tre kameraer, der det tredje kameraet låses i en posisjon rettvinklet på kjøretøyets lengderetning for å kunne registrere tilstanden i avløpsgrøfter som passeres. Materialet fra dette kameraet kan brukes til klassifisering av avløpsgrøftenes tilstand.

6.3.1.3 Annet utstyr som kan brukes i dreneringsanalysen

Termokamera

Et termokamera, også kalt infrarødt kamera, måler stråling fra omgivelsene i det infrarøde frekvensområdet. Basert på strålingen gir kameraet en bildeframstilling som ligner en vanlig video. “Vanlige” kameraer som er basert på lys måler vanligvis frekvenser for synlig lys, dvs. 450-750 nm. Til sammenligning kan et termokamera måle så høye frekvenser som 14000 nm.

Termokameraer kan deles i flere kategorier avhengig av type strålingsdetektor.  Det finnes to hovedgrupper: kameraer der detektoren for infrarød stråling avkjøles med flytende nitrogen (BST-detektor), og kameraer der detektoren ikke avkjøles (mikrobolometer-detektor).

Prisene for termokameraer har i det siste vært ganske høye på grunn av ny teknologi og små produksjonsserier. Når dette skrives er prisene for slike kameraer over 5000 EUR. For kameraer av høy kvalitet kan de være over 30000 EUR. Slike høykvalitetskameraer kan være nyttige for undersøkelser av dekkeskader.

I en dreneringanalyse bør termokameraet monteres på biltaket på samme måte som et digitalt kamera. «Vanlige» digitale videoopptak bør gjøres og GPS-koordinater registreres samtidig som de termiske registreringene foretas. Termokameraet bør helst rettes inn mot grøfta samtidig som en del av vegen fortsatt vises. Målebilens fart bør begrenses til 30 km/t under registreringen.

Beste tidspunkt for termokameraundersøkelser for dreneringsanalyse er i mai eller begynnelsen av juni. Beste tid på døgnet for målingene er sen kveld eller tidlig morgen. På disse tidspunktene påvirkes ikke resultatene av termisk solstråling. Slik termisk solstråling kan gi sterk oppvarming av terrengoverflaten.

Resultatene fra termokameramålinger kan deles i fem klasser ut fra temperaturen i grøftebunnen:

– Klasse 1: Svært høy relativ temperatur

– Klasse 2: Høy relativ temperatur

– Klasse 3: Middels temperatur

– Klasse 4: Lav relativ temperatur

– Klasse 5: Svært lav relativ temperatur

Laserskannere

Laserskannere har i de siste årene blitt svært populære til vegregistreringer. Det er innlysende at de vil bli standardverktøy for en rekke oppgaver i vegforvaltningen.  Laserskanning er en metode der avstander beregnes ut fra den tid en laserstråle bruker fra laserskanneren til måleobjektet og tilbake. Når laserstrålens vinkel er kjent, og strålene sendes ut i forskjellige retninger fra en bil i bevegelse med kjent posisjon, kan en lage et tredimensjonalt bilde eller en “punktsky” som viser vegoverflaten og dens omgivelser. I punktskyen, som består av millioner av punkter, har hvert punkt sine x-, y- og z-koordinater og en rekke særtrekk som gjelder refleksjon og stråling.

En laserskanner består av tre deler: laserkanonen, en skanner og en detektor. Laserkanonen produserer laserstrålen, skanneren sender den ut, og detektoren måler det reflekterte signalet og beregner avstanden til måleobjektet. Avstandsmålingen er basert på lysets transporttid eller endring av fase, eller en kombinasjon av disse.

Kvalitet og pris for målesystemer med laserskanner kan variere. Men de kan grovt deles inn i to kategorier: a) høyeffektive systemer med stor nøyaktighet, også kalt “LIDAR”, og b) billigere laserskannersystemer med dårligere måleegenskaper og mindre nøyaktighet, men som kan brukes av “alle”.

Resultater fra laserskanner kan brukes på mange ulike måter i undersøkelser på lavtrafikkveger. Et tverrprofil av vegen kan gi god informasjon om hvordan spordannelser ser ut og om det er kanter som hindrer avrenning av vann fra vegdekket. Et kart som viser overflaters høydenivå med forskjellig farge kan framstilles for å kartlegge steder der grøftene er fylt med avfall eller stikkrennene er tette. Endringer i vegbredde er også lette å se på slike kart. Når andre data fra vegregistreringer kombineres med laserskannerdata kan en få utmerket basisinformasjon for å vite om permanente deformasjoner eller teleproblemer skyldes dårlig drenering.

Der en kan foreta laserskannermåling med stor nøyaktighet to ganger, når det er mest telehiv og om sommeren når telen har tint, kan en beregne forskjellen mellom disse målingene. Resultatet kan presenteres som en video om telehiv.

6.3.1.4 Posisjoneringsutstyr

Dreneringsundersøkelser bør planlegges slik at en sikrer at alle videoopptak, stillfotos og resultater fra klassifisering av dreneringen kan merkes og knyttes til GPS-koordinater og til vegens adresse i databasen. For å få dette til bør all posisjonsbestemmelse foretas med differensiell GPS (DGPS) eller annet GPS-utstyr med DGPS-nøyaktighet. Det anbefales også bruk av DMI (Direct Media Interface) i tillegg til GPS under datainnsamlingen. GPS gir også z-koordinater, og selv om absolutt kotehøyde ikke er svært nøyaktig, kan denne informasjonen brukes i dreneringanalysen til å finne vegens høyeste og laveste punkter.

6.3.1.5 Målepersonell

Målepersonellet, og særlig den som registrerer data, må få tilstrekkelig opplæring til at han/hun kan gi en pålitelig identifikasjon av dreneringsklassene slik de er definert i analyseretningslinjene. På tilsvarende måte bør målebilens sjåfør være kjent med klassifiseringen hvis det legges opp til at han/hun skal delta i datainnsamlingen. Alt personell bør få opplæring i hvordan vegregistreringer utføres og være kjent med alle forhold som gjelder trafikksikkerhet.

Alt målepersonell bør få en dags opplæring før målesesongen, der de kan praktisere alt som angår dreneringsanalysen. En tur i felten bør legges inn i opplæringsdagen. Der kan målepersonellet gjennomføre en dreneringsundersøkelse på en utvalgt vegstrekning. Senere bør deltakernes resultater sammenlignes på kontoret.

6.3.2 Datainnsamling

Dreneringanalyser bør utføres på en vegstrekning om gangen, og begge sider av vegen bør analyseres hver for seg. Der vegbredden er mindre 5,5 m kan registreringene unntaksvis gjøres bare i en retning.

Under registreringen bør målebilens fart begrenses til mellom 20 og 30 km/t. Bilen bør kjøre nær  kanten av vegdekket for at kameraene skal ha uhindret sikt til grøfta og sideskråningen.
Den som registrerer bør legge opprinnelig dreneringsklasse for sidegrøfta og avløpet direkte inn i datamaskinen som brukes i registreringen ved å bruke maskinens tastatur. Samtidig bør han/hun lese inn eventuelle kommentarer om det som registreres i videoens lydfil. Slike kommentarer kan typisk inneholde:

• klassifisering av dreneringens tilstand,

• klassifisering av vegens tverrprofil,

• mulige korreksjoner av feilnoterte registreringer som må rettes opp senere,

• mulige observasjoner av graskanter eller dekkeskader som hindrer avrenning til grøfta,

• mulige merknader om utglidninger fra inner- og ytterskråningene til grøftebunnen som hindrer vannstrømmen.

Slike talekommentarer har vist seg å være svært verdifulle for å sikre undersøkelsens kvalitet og at den kan gjentas.

6.3.3 Lagring og sikring av data

Alle data fra felten bør lagres daglig i datamaskinen som brukes i undersøkelsen, samt i en ekstern harddisk. I tillegg bør det ofte tas sikkerhetskopier av analyser som utføres på kontoret. Videoer kan konverteres til stillbilder for å minske plassbehovet på disken før resultatene fra dreneringsanalysen overlates til vegeieren.

6.4 Behandling av resultatene fra dreneringsundersøkelsen

6.4.1 Generelt

Første trinn i arbeidet er å knytte alle data som er innsamlet i felten til et prosjekt for hver enkelt del av vegen. Det kan f.eks. gjøres med Road Doctor Designer ® eller lignende programvare, der resultater fra den innledende dreneringsundersøkelsen, tverrprofildata, video og stillbilder kan knyttes til et geografisk referansesystem. Eventuelle profilometerdata (spor og jevnhet) bør også knyttes til prosjektet, fortrinnsvis historikk fra de siste fem årene. Slike data kan vanligvis hentes fra vegeierens database eller oppdateres på stedet. Når det er gjort kan selve dreneringsanalysen gjøres på flere måter, avhengig av hvor god dekning profilometerdataene gir. Det bør brukes gjennomsnittsmålinger for hver 10 eller 20 m. Gjennomsnitt for hver 100 m gir for lange intervaller for en pålitelig dreneringsanalyse. På dette stadiet bør en også notere seg hvilken sammenheng det er mellom dekkeskader og dreneringens tilstand.

For grusveger bør resultater fra dreneringsundersøkelsen sammenlignes med eventuelle måleresultater i teleløsningen og skader som vises på andre videoopptak eller stillbilder fra vegen. BCI-verdier fra falloddmålinger er en svært god parameter for sammenligning hvis slikt finnes.

På dette stadiet kan en også finne sammenhenger mellom telehiv og drenering, f.eks. ved å bruke IRI-målinger utført om vinteren eller antennedata om høydenivå fra georadarmålinger. Laserskanner kan også brukes til slik sammenligning. Det er en utmerket metode for å finne problemstrekninger på veger.

6.4.2 Klassifisering av drenering på veger med fast dekke

ROADEX klassifisering av drenering på veger med fast dekke beskrives nedenfor:

Klasse 1: Drenering i god stand

Beskrivelse: Feilfri drenering. Vegens tverrprofil har beholdt sin form på en god måte, og det er ingen hindringer for vannavrenningen fra vegdekket til grøfta. Vannstrømmen i grøfta hindres ikke.

Klasse 2: Drenering i brukbar stand

Beskrivelse: Det kan forekomme små endringer av tverrprofilet. Vegskulderen har lave kanter eller vegetasjon som hindrer god vannavrenning til grøfta. Vegetasjon i grøftene begrenser vannstrømmen og skaper vanndammer. Litt jord siger ned i grøftene  fra vegskråningene og gir høyere grøftebunn, forsinker vannstrømmen og gir høyere grunnvannsnivå.

Klasse 3: Drenering i dårlig stand

Beskrivelse: Deformasjoner og skader er godt synlige i tverrprofilet. Vegskulderen kan ha en høy kant og/eller tett vegetasjon som fører til vanndammer i kjørebanen eller på skulderen. Vegetasjon i grøfta begrenser vannstrømmen og skaper vanndammer. Ustabile jordmasser siger fra skråningene ned i grøftene og hindrer vannstrømmen. Tette stikkrenner eller avløpsgrøfter hindrer vannstrømmen i grøfta. Vegen mangler fullstendig drenering.

Når en foretar en dreneringsanalyse av en veg med fast dekke bør en undersøke hvordan sammenhengen er mellom dreneringens tilstand og utviklingen av vegskader. Det kan gjøres på flere måter:

A. Når det finnes profilometerdata fra flere tidligere år.

Ved denne metoden beregnes gjennomsnittlig årlig økning av spordybden ut fra historiske data ved bruk av en lineær regresjonsmodell. Men det krever at det finnes profilometerdata for mange år. Hvis vegen har fått nytt dekke i senere tid uten andre vesentlige endringer kan en også bruke også data som er innsamlet før dekkefornyelsen.

Utviklingen av spordybden kan anses som normal hvis den har økt med mindre enn 0,8 – 1,0 mm/år for trafikkmengder (ÅDT) < 5000 kjt/døgn, og mindre enn 1,4 mm/år for trafikkmengder over 5000 kjt/døgn. Spordybdeøkningen anses å være høy og svært problematisk hvis den er større enn 2 mm/år. Det er vanskelig å definere tilsvarende terskelverdier for IRI ved god og dårlig tilstand på vegen. Derfor trenger en vanligvis ikke data om IRI-verdiens utvikling.

B. Når det bare finnes profilometerdata fra ett år.

En annen metode kan brukes hvis det i vegdatabasen bare finnes profilometerdata fra ett år, i tillegg til kunnskap om når siste dekkefornyelse fant sted. Her beregnes hvor raskt spordybden øker med bruk av en lineær modell, der linjen defineres av to kjente punkter: spordybden (i nytt dekke) i det året det nye dekket ble lagt, og de siste spormålingene med profilometer. For det første året kan en bruke en nominell spordybde på 2 mm.

C. Gjennomsnittlig økning av spordybde og IRI-verdi i ulike dreneringsklasser

I tillegg til det som er nevnt foran kan gjennomsnittlig spordybdeøkning og IRI-verdier beregnes enkeltvis for hver delstrekning på vegen og for hver dreneringsklasse ut fra de nyeste data som finnes. Etter som dreneringsklassen er undersøkt for begge sider av vegen hver for seg bør den dårligste tilstandsklassen brukes i statistisk beregning av IRI og spordybde. Disse verdiene kan så sammenlignes med verdier for dreneringsklasse 1. Hvis beregningene viser at gjennomsnittsverdiene for spordybden i klasse 2 og 3 er mer enn 5 % høyere enn verdiene for klasse 1 kan en gå ut fra at dårlig drenering påvirker hvor raskt skadeutviklingen skjer. Denne informasjonen kan brukes senere når en skal utpeke delstrekninger der spesielt vedlikehold av dreneringen er påkrevet.

Vegdekkets «levetidsfaktor» kan også beregnes ved statistisk analyse. Levetidsfaktoren angir hvordan dårlig drenering kan påvirke dekkets levetid. Den bestemmes ved å beregne sporutviklingen for de dårligste 10 % av vegen, samt gjennomsnittlig jevnhet hvis det er mulig, og sammenligne disse resultatene med gjennomsnittlig spordybde i dreneringsklasse 1. Hvis mer enn 10 % av vegen har dreneringsklasse 3 brukes forholdet mellom gjennomsnittlige spordybder i klasse 3 og klasse 1 som levetidsfaktor. Der mindre enn 10 % av vegen har dreneringsklasse 3 blir levetidsfaktoren beregnet med en forholdsvis andel av veger i klasse 3 og klasse 2.

6.4.3 Klassifisering av drenering på grusveger

ROADEX klassifisering av drenering på grusveger og skogsveger beskrives nedenfor:

Klasse 1: Drenering i god stand

Beskrivelse: Feilfri drenering. Vegens tverrprofil har beholdt sin form på en god måte, og det er ingen hindringer for vannavrenningen fra vegdekket til grøfta. Vannstrømmen i grøfta hindres ikke.

Klasse 2: Drenering i brukbar stand

Beskrivelse: Det kan forekomme små endringer av tverrprofilet. Vegskulderen har lave kanter eller vegetasjon som hindrer god vannavrenning til grøfta. Vegetasjon i grøftene begrenser vannstrømmen og skaper vanndammer. Litt jord siger ned i grøftene  fra vegskråningene og gir høyere grøftebunn, forsinker vannstrømmen og gir høyere grunnvannsnivå.

Klasse 3: Drenering i dårlig stand

Beskrivelse: Deformasjoner og skader er godt synlige i tverrprofilet. Vegskulderen kan ha en høy kant og/eller tett vegetasjon som fører til vanndammer i kjørebanen eller på skulderen. Vegetasjon i grøfta begrenser vannstrømmen og skaper vanndammer. Ustabile jordmasser siger fra skråningene ned i grøftene og hindrer vannstrømmen. Tette stikkrenner eller avløpsgrøfter hindrer vannstrømmen i grøfta. Vegen mangler fullstendig drenering.

Når en planlegger en dreneringsanalyse for en grusveg er det viktigst å finne hvilke deler av vegen der det er en sammenheng mellom teleskader og dreneringens tilstand, eller med andre ord, hvor dårlig drenering er hovedårsaken til problemer med telehiv. Det kan gjøres ved kartstudier og bruk av programvare som viser hvor og når det har vært vært problemer i teleløsningen, dreneringsklasser og video eller stillfotos fra vegen.  Hvis det ikke finnes noen datadokumentasjon om teleskader kan mulige steder med telehiv finnes i videoregistreringer som er gjort i teleløsningen. Et termokamera eller telehivsmålinger med laserskanner kan også brukes for å lokalisere steder med telehiv.

Ved kartlegging av tverrprofilet på grusveger bør en særlig være oppmerksom på delstrekninger i sidebratt terreng og tilstanden i sidegrøfta på øvre side av vegen. De fleste utglidninger i skråninger og skader som skyldes telehiv finnes på slike steder.

Alle utglidninger av masser i inner- og ytterskråninger bør stedfestes og skrives inn i resultatene fra dreneringsanalysen. På slike steder bør det ikke tillates dumping av materialer som graves ut ved grøfterensk.

6.4.4 Avløpsgrøfter

Når resultater fra en dreneringsanalyse presenteres anbefales at avløpsgrøfter som trenger utbedring stedfestes på et kart og i en tabell. Tabellen bør vise hvilken veg det gjelder, grøftas beliggenhet (høyre eller venstre side) og kilometrering eller profilnummer.

Det kan være vanskelig hvis en prøver å registrere, kartlegge og klassifisere avløpsgrøfters tilstand fra en bil i bevegelse med kameraer som vender framover. Derfor er ikke denne metoden alltid vellykket. Det anbefales at, når arbeidet med dreneringsanalysen foregår på kontoret, bør en få bekreftet avløpsgrøftenes beliggenhet ved å bruke z-koordinater fra GPS-data som er innhentet under registreringen. Vanligvis er det en avløpsgrøft i hvert lavbrekk på vegen. Hvis det tas stillfotos bør målebilen stanse ved hver avløpsgrøft slik at tilstanden kan vurderes.

Til slutt, som anbefalt tidligere i denne leksjonen, vil et tredje kamera som vender 90º på målebilens kjøreretning gjøre det mulig å vurdere grøftas tilstand senere ut fra video eller stillfotos.

6.5 Lokalisering av steder med problemer

Delstrekninger som skal ha spesielt dreneringsvedlikehold iflg. dreneringsplaner eller vedlikeholdskontrakter velges vanligvis ut med hjelp av spesialisert programvare. For dette arbeidet lages det en samlet framstilling der alle data kan vises samtidig. Det vil si video eller stillfotos fra vegen, et kart, historikk om spordybder og IRI-verdier, årlig økning i spordybde (hvis det har vært mulig å beregne), vegens vertikalprofil (z-koordinater) og resultater fra dreneringsanalysen.

Klassifisering i «klasse for spesielt dreneringsvedlikehold» bør gis til de delstrekninger med dreneringsklasse 2 og 3 som inngår i kulepunktene nedenfor. (Bemerk: under inndelingen av vegen og dreneringsanalysen skal alltid tilstanden på den dårligste siden av vegen regnes som dreneringens gjennomsnittstilstand):

  • De delstrekninger der spordybden øker med mer enn 1 mm/år ved trafikkmengde <3000 kjt/døgn, mer enn 1,2 mm/år ved trafikkmengde >3000 kjt/døgn, og mer enn 1,4 mm/år ved trafikkmengde >5000 kjt/døgn, og
  • Spordybden er klart (>5 %) større enn gjennomsnittlig spordybde på de deler av vegen som har dreneringsklasse 1
  • IRI-verdiene er vesentlig høyere enn verdiene på deler av vegen som har dreneringsklasse 1
  • Det er setninger, deformasjoner og langsgående sprekker i vegkanten, samt krakelering.
  • Delstrekninger på grusveger med dreneringsklasse 2 og 3 og/eller lokale telehiv på minst en side av vegen bør defineres i «klasse for spesielt dreneringsvedlikehold». I tillegg bør slik klassifisering vurderes i følgende tilfeller:

    Vegens øvre sidegrøft ligger i sidebratt og vått terreng, og undergrunnen består av våt morene eller silt.

    Vegen ligger i skjæring, og undergrunnen er enten morene eller silt.

    Når undergrunnen består av våt silt, vegen har seget ut sideveis, og materialer fra inner- eller ytterskråningene har glidd ut i sidegrøftene.

    Når BCI-verdier målt med fallodd er høyere enn 80 (unntatt i myrterreng).

    Delstrekninger med «spesielt dreneringsvedlikehold» bør være homogene og sammenhengende strekninger. De bør ende ved steder som er lette å finne, f.eks. ved en avløpsgrøft. Slike delstrekninger bør defineres for hver side av vegen, uavhengig av hverandre. Når en bruker datamaskin for å velge start- og sluttpunkter for en utbedring av dreneringen kan videooptak og stillfotos ha en viktig rolle. Slike bilder gjør det mulig å fastsette logiske lengder av utbedringsstrekningene, slik at de alltid kan ende i en fungerende avløpsgrøft eller tilsvarende anlegg der vannet kan renne fritt bort fra vegområdet.

    6.6 Rapportering av resultater fra dreneringsanalysen

    Etter at dreneringsanalysen er fullført og eventuelle delstrekninger for spesielt vedlikehold er fastsatt kan det lages GIS-kart for hver delstrekning. Disse kartene bør vise hvilke deler av vegen der dårlig drenering påvirker overbygningens evne til å stå imot permanente deformasjoner. Dermed vises også hvor det oppstår spordannelse og teleskader. Et typisk kart over resultatene bør vise vegens midtlinje og tverrprofil, tilstandsklasse for sidegrøfter og avløpsgrøfter på begge sider av vegen, gjennomsnittlig årlig økning av spordybde (eller største spordybde), og de steder som er utvalgt for utbedring eller spesielt vedlikehold av dreneringen.

    I tillegg til kart bør alle resultater fra dreneringsanalysen lagres digitalt, slik at alle analyser og planer senere kan hentes fra databasen. Det betyr at en må bruke riktige koordinater på alle stadier av analysen og rapporteringen. Det er ikke akseptabelt å digitalisere vegens midtlinje fra kart ved bruk av pixel-koordinater. Sluttresultatet fra analysen bør lagres slik at de kan brukes senere på kontoret eller til og med i et kjøretøy, sammen med stillbilder, og med forskjellig programvare for visning og/eller planlegging.

    SHARE: