1.1. Historikk
Vann er det viktigste stoff som sikrer at det er liv på denne planeten. Men på veger betyr vannets nærvær som oftest vanskeligheter. En hovedårsak til skader på vegen og problemer med vegnettets funksjonsevne er overflødig vann som fyller porene i vegmaterialene og i jordarter i undergrunnen.
Det er alminnelig kjent at vegkonstruksjoner fungerer godt under tørre forhold, og derfor har veger gjennom historien blitt bygd i tørt terreng. I tilfeller der det har vært nødvendig å bygge veger i vått terreng har det vanligvis vært anlagt dreneringsanlegg for å holde vegkroppen tørr.
De første vegene i Europa ble bygd for ca. 3500 år siden. Allerede på den tid planla ingeniører vegkonstruksjoner som tok hensyn til hvor viktig dreneringen var. De la vekt på tverrfall (for å få vannet til å renne ut til langsgående grøfter), lengdeprofil (vegens overflate måtte ligge høyere enn grunnvannsspeilet og terrenget langs vegen), og langsgående grøfter (for å lede vannet bort fra vegkroppen og unngå at grunnvannsspeilet ble høyere).
Referanse: Dawson: Water in Road Structures
I senere tid har likevel riktig vedlikehold av vegenes dreneringssystem blitt neglisjert i mange land. F.eks. har resultater fra ROADEX-prosjekter vist at drenering som fungerer dårlig har vært ett av de viktigste problemområdene i Nord-Europa. Dreneringsproblemer finnes overalt på lavtrafikkveger, men de finnes også på hovedveger. I senere år, når myndighetene har redusert bevilgninger til vedlikehold av lavtrafikkveger, har pengene gått til legging av asfaltdekker, på bekostning av vedlikehold av dreneringen som stort sett har blitt neglisjert.
1.2. Problemer som skyldes dårlig drenering
Dårlig drenering skaper mange problemer for både vegbrukere og vegeiere. Disse er typiske:
1) trafikksikkerhet (vannplaning og is)
Dårlig drenering er en fare for trafikksikkerheten. Vann kan samles opp på vegen i dammer. Det oppsamlete vannet skaper fare for vannplaning i regnvær. En våt overflate reduserer friksjonen, noe som igjen gir større bremselengder. Overflatevann kan fryse om natta i årstider med frostnetter, og tine igjen når temperaturen kommer over frysepunktet om dagen. Når slikt skjer kan vegene bli svært glatte, og endringen i friksjon kan komme overraskende på de som kjører.
2) erosjon
Ukontrollerte vannstrømmer i vegområdet kan være årsak til erosjon. Stikkrenner er også risikosteder når det gjelder erosjon. Stikkrenner med liten diameter og som tettes igjen kan føre til at vannet renner inn mot vegen og skaper erosjon. Vann som renner ut av stikkrenner kan på tilsvarende måte føre til erosjon hvis det renner direkte ut på jord som kan eroderes. Jordarter som er følsomme for erosjon er silt, siltig morene og sand. Vegetasjon kan gi mindre erosjon.
3) redusert bæreevne i undergrunnen og vegkroppen, noe som gir permanente deformasjoner
Dårlig drenering og væte er viktigste årsak til problemer med permanent deformasjon på veger. Tidligere ROADEX-prosjekter har vist at i Den nordlige periferi er permanent deformasjon hovedårsaken til uønsket spordannelse på lavtrafikkveger. Det kan føre til dårligere trafikksikkerhet, større helserisiko for bilførere, redusert bæreevne, og høyere kostnader for vegeiere og brukere.
4) telehiv og lokale telekuler
En årsak til lokale telehiv er dårlig drenering når dreneringssystemet ikke er tilstrekkelig vedlikeholdt. Telehiv gir ujevnhet og sprekker i vegen.
5) redusert dekkelevetid og økte kostnader for å ta vare på vegdekker
Den viktigste faktoren som utløser behov for dekkefornyelse er dårlig dreneringsstandard. Dekkelevetiden økes 1,5 – 2 ganger ved å forbedre dreneringen på kritiske steder og deretter opprettholde standarden gjennom godt vedlikehold. Disse funnene har fått støtte i teoretiske beregninger som er gjort i ROADEX-prosjektet. Konklusjonen var at hvis vedlikehold og utbedring av dreneringen blir gjort på en økonomisk rasjonell måte kan det gi store innsparinger i årlige vedlikeholdskostnader for veger med fast dekke.