Like and follow us on Facebook

7. Veger, vann og våtmarker

7.1 Generelt

Som naturlig er påvirker en veg vannstrømmen. Selve vegkroppen kan virke som en barriere, og planlegging og bygging av dreneringssystemer omfatter både grøfter langs veger og avløpsgrøfter. I tørt terreng (grovkornig morene, sand osv.) vil miljøvirkningene av dette sjelden være store, men i vått landskap kan et ny dreneringssystem få betydelig virkning. En bør alltid legge vekt på vannstrømmens naturlige mengde og retning når et dreneringssystem planlegges.


Ved planlegging av en helt ny veg bør en alltid kartlegge området for å finne den best egnete linjeføring for vegen. Et godt alternativ for å få oversikt over hele landskapet er bruk av flyfoto eller moderne kart tatt opp med laserskanner i fly. I myrområder bør en stedfeste myrene og fastlegge dybden av dem. Slik informasjon trenges for å utføre miljømessige vurderinger, og er også til hjelp for geoteknisk prosjektering i en tidlig fase. Anbefalte undersøkelsesmetoder er georadar og noen prøvehull.

Det kan være en utfordring å få til et dreneringssystem innenfor rammen av miljømessige begrensninger, men det er viktig at sluttresultatet er slik at dreneringen virker! Veger kan forfalle svært raskt uten tilstrekkelig drenering. Mest kritisk for vegens drenering er avløpsgrøftene. Men kulverter og stikkrenner som mangler eller er tette kan også være et problem.

Det naturlige økosystemet kan være følsomt for alle endringer der veger bygges i våtmarksområder. Vanligvis er disse følsomme områdene torvmyrer. Døde eller døende trær er dårlige tegn på merkbare endringer i våtmarksmiljøet.

Veger på myr krever grundige vurderinger. Myr er et organisk materiale som oppfører seg annerledes under belastning fra vegen og trafikken. ROADEX e-læringsleksjon om “Veger på myr” ” tar for seg det som er særlig typisk for myrområder og hva en bør legge vekt på.

Referanse: Roadscanners’ svar på spørreundersøkelseom veger og våtmarker, bearbeidet av Clayton Gillies pdf Figures:

7.2. Veggrøfter

Når en eksisterende veg skal bygges om eller utbedres finnes det vanligvis allerede et drenereringssystem for overflatevann. Det betyr at den viktigste påvirkningen på miljøet har allerede funnet sted og er blitt akseptert. Sannsynligvis er bare små endringer av det eksisterende systemet nødvendige. De bør vanligvis være uproblematiske.


En skal likevel huske på at ved grøfterensk må noen masser som fjernes deponeres et sted. En bør legge vekt på å bruke disse massene om igjen hvis det er mulig. Jordmasser som fjernes fra grøftebunnen er vanligvis ikke brukbare i selve vegen, men de kan ofte brukes til landskapsutforming et eller annet sted. En må spesielt passe på at ikke disse massene føres tilbake i grøfta. En annen løsning er å transportere massene til et område under oppfylling. I slike tilfeller er det viktig å sikre at ikke materialet ender opp på et sted der det kan gjøre skade. Det er grunn til å regne med at det kan være noe forurensing i grøftene. Derfor er det ikke tilrådelig å plassere massene på steder med stor gjennomstrømning av vann. Fast grunn, som f.eks. moreneområder, bør derfor brukes som deponi.


Prosjektering av drenering kan være en utfordring der vegen går i skjæring eller gjennom myrområder over lange avstander. Torvmyrer er vanligvis flate, og vannet forblir derfor i området. Det kan trenges lange avløpsgrøfter for å nå fram til et egnet vassdrag dit vannet kan ledes. Maskiner som brukes til graving av slike grøfter kan ha en uheldig påvirkning på terrenget. Vanligvis er det begrensninger på hvor store inngrep som kan gjøres i vernete våtmarker. Der det er mulig bør overflatevannet dreneres langs vegen fram til eksisterende vassdrag, slik at en unngår skade på våtmarkas hydrologiske tilstand.

Referanse: Roadscanners answers to the Questionnairy about road and wetlands, prepared by Clayton Gillies pdf

7.3 Kulverter og stikkrenner

Kulverter og stikkrenner er nødvendige for å føre vannet gjennom vegen. Det er innlysende at de må ha så stor åpning som vannstrømmen krever. Men ved prosjektering av nye kulverter eller utbedring av eksisterende må en også tenke på miljøet. Landdyr kan lett krysse vegen, mer eller mindre, mens fisk, frosk osv. vil ha større problemer. Kulvertene kan bli en slags felle for vanndyr som forflytter seg.


Hvis kulverten er laget for et elveløp må vanndybden i kulverten være stor nok til at fisk kan svømme der. En må også påse at vannet i kulverten er på samme nivå som i elva, og det bør ikke være en “foss” ved enden av kulverten. Dette gjelder for alle kulverter. Selv om frosk kan hoppe må kulvertens bunn være omtrent på samme nivå som bunnen av tilstøtende vassdrag eller grøfter.

En “siltfelle” bør lages der materialet i grøftene består av silt. Det gjelder særlig for nye grøfter der siltmaterialer kan eroderes før de stabiliseres av vegetasjon. Erosjonen kan gi grumset vann nedenfor kulverten. Den viktigste hensikten med “siltfellen” er å senke vannhastigheten, øke den tid vannet er i ro og dermed gi tid for sedimentering av silt. Ei grop kan også lages ved innløpet til kulverten, slik at det siltige materialet kan sedimenteres der. Dermed blir vannet mindre grumset.

Referanser: PPD Technical note stilt traps and filter peds – draf Coillte: Forest Operations & Water Protection Guidelines


Alle slags kulverter og stikkrenner kan brukes i veger. De bør monteres i samsvar med fabrikantens beskrivelser. Kulverter bygges vanligvis på et “fast” underlag. Det kan føre til at når resten av vegen etter hvert får setninger blir kulverten liggende høyere enn vegen forøvrig. Det kan unngås ved å lage utkilinger på hver side av kulverten for å dempe forskjellene i vegen. I noen tilfeller (ganske sjelden i praksis) brukes kulverter og stikkrenner til å “balansere” vannstanden i områder med grunt overflatevann på begge sider av vegen. Stikkrenner må ha en innbyrdes avstand som hindrer at vannet samles opp på øvre side av vegen. Hvis avstanden er for stor kan det dannes vanndammer inn mot vegen, noe som viser at det trenges flere stikkrenner.


Referanse: Roadscanners answers to the Questionnairy about road and wetlands, prepared by Clayton Gillies pdf

7.4 Stabilitet av skråninger

Stabilitet av indre og ytre grøfteskråninger bør inngå i miljøvurderingene. Dårlig skråningsstabilitet er et svært vanlig problem i vegskjæringer. Både overflatevann og grunnvann kan føre til erosjon i skråningene.


Eroderte materialer fra skråninger kan sige ut i grøftene og hindre vannstrømmen. Det kan igjen være årsak til at grunnvannsstanden stiger. Problemet er størst der det er fingradert sand og silt, og grunnvannet allerede står høyt. Planting av vegetasjon er en god måte for å hindre erosjon i skråninger. ROADEX-prosjektet har foreslått flere tekniske løsninger for å bedre stabiliteten av vegskråninger.


Andre referanser enn informasjon og publikasjoner fra ROADEX er angitt etter hvert kapitel.

SHARE:

Choose another lesson Back to Roadex Network